Takk for og til det norske velferdssystemet

Emma Boe - India


January 14, 2018


This blog post has been written in Norwegian about Norway. If you are interested to know more, feel free to contact me. 
 
Takk for og til det norske velferdssystemet. 
 
I Norge betaler vi skatt. En skatt som dekker offentlige goder jeg nok ofte tar for gitt. Her vil jeg reflektere over noen av disse.
 
Skolen jeg har jobbet frivillig hos de siste månedene har stort sett elever fra de nedre økonomiske lagene i Pune. Teach For India læreren i klassen min og jeg ville gjerne at barna skulle lese mer for å forbedre engelskegenskapene sine. Dessverre har ikke skolen særlig med bøker i biblioteket, da dette går utenfor skolebudsjettet. Det finnes heller ingen offentlige biblioteker i Pune, og medlemskap på de private bibliotekene koster dyrt. 
 
Tenk så heldige vi er i Norge som har tilgang på høykvalitets kulturtilbud, helt gratis! Dette gjør at man uavhengig av økonomisk bakgrunn kan få lov til å studere og utvikle kulturkunnskaper og egenskaper. Det i seg selv er jo en gode for samfunnet vårt, der vi har både god litteratur, musikk, kunst, dans og teater som åpner for sosial debatt og beriker hverdagen.
 
Men det finnes langt flere goder enn det. Det er kjipt å betale mye skatt. Sier de ihvertfall, selv har jeg kun levd på skattegoder så langt. Men min tid kommer nok også om ikke lenge. Disse skattepengene bidrar godt til noe jeg velger å kalle «En god sirkel». Da sirkler har hverken start eller ende, vet jeg sannelig ikke hvor jeg skal begynne, alt henger nemlig sammen. 
 
Norge har relativt liten arbeidsledighet, som betyr at de aller fleste bidrar. I tillegg er jobbene våre godt betalt, Norge har en høy GDP, som gjør at vi internasjonalt også tjener relativt bra. Med lav arbeidsledighet har vi også færre som sliter økonomisk eller som føler på å ikke være «nyttige» eller verdsatt». Dette reduserer igjen kriminalitet. Redusert kriminalitet fører jo til at det føles trygt og godt i Norge. Det burde være en selvfølge, men jeg ser likevel på meg selv som heldig som kan føle meg trygg når jeg som ung kvinne går alene i mørket i Norge. 
 
Da vi tjener godt får også staten mye penger å rutte med. I stedet for at disse skattepengene går rett i lomma på korrupte politikere, får vi disse tilbake i form av sosiale goder. Gratis bibliotektjeneste er jo bare småtterier i forhold til gratis utdanning og helsetjenester. 
 
Gratis utdanning folkens. Det har jo forsåvidt flere land og, men den norske skolen er av en kvalitet man i svært mange andre land (for eksempel her i India) må betale formuer for. Skolene har gode ressurser, som projektorer, white boards, godt miljø i klasserommene, bibliotek, gymsal, påbudt svømmetrening, mat og helse, kunst- og håndtverklokaler med ressurser osv. Norske barn får lov å prøve seg på mange aktiviteter og utvikle livsegenskaper som matlaging, å svømme, hvordan trene og hvorfor trene osv. Tenk, vi lærer til og meg å skrive med alle ti fingrene på tastatur! Jeg har fått mange kommentarer på det både på internasjonal skole i Hong Kong og her i India, folk er imponerte over tastaturferdighetene mine. Men, vi øvde jo på dette i datatimene i fjerdeklasse, jeg trodde det var en selvfølge. For et flott skolesystem vi har. Og dette flotte skolesystemet er tilgjengelig for alle! Dette gjør jo at alle i Norge har et godt grunnlag for framtiden. 
 
Noe mange land ikke har, det er gratis høyere utdanning. Tenk at alle tenåringer i Norge som ønsker det har råd til studere ved et universitet eller høyskole. Dette er helt klart en kjempegode for Norge, da vi har en av verdens høyeste utdannede populasjon. Et høyere utdannet folk har vist tendenser både til lengre levetid, bedre miljø og effektivt arbeidsmarked. 
 
 
En annen fantastisk ting med utdanningsystemet i Norge, er yrkesfag. Yrkesfag er nok mer unikt enn vi gjerne har tenkt over. Lignende modeller finnes i noen av de Europeiske landene, har de fleste utenfor Europa aldri hørt om lignende. (Dette var ihvertfall min erfaring gjennom samtaler i på skolen i Hong Kong. De yrkesfaglige linjene gjør at vi får dyktige arbeidere innfor essensielle bransjer. Fagbrevet legger en garanti for kvalitet og høyere anerkjennelse til yrker som i en del andre land får ingen av delene. Er det ikke fint at vi i Norge setter pris på det gode arbeidet til alle og enhver? I tillegg vet vi at vi får kvalitet når vi trenger elektriker eller å fikse bilen. Og at ungene får god omsorg fra dyktige mennesker i barnehagen. 
 
Så kommer vi til helsesystemet. Takk politikere og de som stemte på dem, for at vi i Norge har et gratis og bra helsesystem. At barn får dra kostnadsfritt til legen og at alle syke mennesker får kostnadsfri behandling hjelper mer enn bare de syke menneskene. I svært mange andre land ser vi eksempler på mennesker som har blitt skikkelig syke, trenger skikkelig dyr behandling og har skikkelig desperate familiemedlemmer og venner. En tragisk situasjon som fører til desperate mennesker. Desperate mennesker tyr oftere til kriminalitet enn mennesker som slipper å tenke på økonomien i alt det vonde. Så kanskje sparer samfunnet mer penger her på å hjelpe? Ikke bare penger heller, men verdigheten til menneskene involvert. 
 
Her gjør igjen Norge det bare helt utrolig bra. Vi tar vare på verdigheten. I flere land (for eksempel USA) har kriminelle ikke stemmerett ved valg, dette gjelder til tider også tidligere kriminelle som nå er ute av fengsel. Tidligere lovbrytere blir i disse tilfeller ikke anerkjent som verdige medlemmer av samfunnet. USA har også en langt langt høyere prosentandel av gjengangere i fengsel enn vi har i Norge.1 Da våre fengsel (som har gode forhold for innehaverne takket være velferdssystemet) fokuserer på integrering tilbake i samfunnet som lovlydige og bidragytende medmennesker, virker det som USA har gitt opp på sine kriminelle før de engang har ankommet cella. Igjen er dette med på å redusere kriminaliteten i Norge. Slik at vi som bor i Norge kan føle oss trygge og som tidligere forklart, slipper å bli så desperate at vi tyr til kriminalitet. 
 
Utrykket «gated community» er fremmed i Norge, og ikke bare fordi det er på engelsk. I svært mange andre land velger de i middelklassen og opp å bosette seg i inngjerdede nabolag med sikkerhetsvakter og kameraer rundt. I Sør-Afrika har de til og med nabolag som har egne «Swat Teams» som rykker ut hvis noe mistenksomt skjer. (Dette ifølge min sør-afrikanske geografilærer på LPCUWC).
 
Dette slipper vi i Norge. Igjen av mange mange grunner. Først og fremst så fører jo dette velferdssystemet vi har i Norge for svært liten forskjell mellom fattig og rik. Faktisk så troner Norge tredje øverst i  GINI indeksen, som måler økonomisk forskjell i land. (Kilde fra 2017)2 Mindre økonomiske forskjeller = mindre kriminalitet. 
 
I tillegg har jo vi en godt fungerende polititjeneste i Norge. Politibetjente tjener godt, og er stort sett ikke i desperate økonomiske situasjoner på hjemmebane. I tillegg er det en god kultur der korrupsjon er svært unntaksvis. Det betyr at lovens lange arm faktisk følger loven. Vi kan stort sett stole på at politiet vil være der for oss når vi er i vanskelige situasjoner, og at rettsystemet vil dømme rettferdig. Uavhengig av økonomien vår. Dette fører jo også til langt mindre kriminalitet, da folk stort sett vet at å bryte loven har konsekvenser. Her i India er bestikkelser derimot svært vanlig. 
 
Hvert eneste lyskryss i Pune har politibetjente ansatt for å overvåke og stoppe de som kjører på rødt lys. (Som noen gjør stort sett hver gang). Dessverre slipper langt flere unna boten ved å helder betale halvparten rett i lomma på politibetjenten. Dette er jo tross alt en god «deal» for begge to. Men ikke for samfunnet. 
 
Folk fortsetter å kjøre på rødt lys, og staten får ikke inn penger som kunne gått til samfunnsgoder, (Eller rett i lomma på politikere og øvre betjenter). Og her tror jeg vi har begynt på en såkalt «dårlig sirkel». Rett og slett vanskelig å komme unna, og svært ødeleggende for samfunnet. 
 
I India er det nemlig ikke vanlig med kommunale goder. Da jeg satt i bilen med host familien for en stund siden, kjørte vi gjennom en tom bompengestasjon. De forklarte at byen hadde nektet å betale bompengene da veien aldri ble fikset uansett. Mange mente at pengene gikk til korrupsjon heller enn vedlikehold av veien. Ettersom at noen ikke betalte, ville ingen andre betale heller, og hele bomstasjonen ble lagt ned. Veien vi kjørte på hadde mange groper og farlige hull i asfaltlaget. Problemet nå er jo det at veien aldri vil bli fikset heller, da ingen betaler for den. Host familien mente likevel det var bedre enn at pengene gikk rett i lomma til byens politikere. 
 
Her kommer denne vonde sirkelen igjen. Noen gjør noe dumt for å tjene på det i kort tid, både på grunn av ukultur og desperate situasjoner, som hele samfunnet taper på. Inkludert de som gjorde noe dumt, de må tross alt også kjøre sakte og ueffektivt på dårlig vei. 
 
Et eksempel på denne vonde sirkelen i litt større skala er barna jeg jobber med nå. Undervisningen de får kan dessverre ikke måle seg med hva jeg var heldig nok til å få i Norge. I klassen min er det 60 elever på et miniareal av et klasserom. Elevene sitter stille 3 timer om gangen og skriver notater av tavla. I en alder av 11. Ikke rart de fleste ikke får med seg noe som helst. Friminutt finnes ikke, med unntak av lunsj pausen da de sitter på gulvet i gangene og spiser. Lekeplassen utenfor har ingen lekestativ og blir kun brukt utenfor skoletiden. Timeplanen bestemmer læreren selv på dagen, og fag som kunst og håndverk eller musikk er ikke engang vurdert. 
 
Dette er veldig trist for barna nå, men samfunnet taper også stort. Barna jeg jobber med har stort potensiale, som samfunnet ikke får utnyttet til det fulle. Høyere utdanning er utenfor rekkevidde for de fleste av elvene mine, både økonomisk og sosialt, selv om det på ingen måte er i hjernekapasitet. 
 
At dette kan koste samfunnet dyrt senere, kan veldig godt hende. For øyeblikket er barna 11 år. De fleste smiler, ler og leker, og slipper å tenke på en vanskelig framtid. Men jeg kan allerede nå se langt større voldelige tendenser enn jeg er vant med å se hos norske barn. I India er det vanlig å bruke vold som straff, både i hjemmet og på skolen. Det er høyt sannsynlig at dette fører til langt flere voldelige sammenkomster på gatenivå, og gjør nabolagene til mindre trygge å ferdes. 
 
I tillegg vil nok de fleste av elevene bli hushjelp, rickshaw sjåfør, gatevasker og lignende. Jobber som så absolutt er nyttige, men som kunne trengt en god dose  anerkjennelse her i India. Arbeidere i disse yrkene er kraftig underbetalt og blir sett ned på av de høyere utdannede og/eller rikere samfunnslagene. Et annet problem er at barna vil komme i situasjoner der å ty til kriminalitet som korrupsjon, skattesnylting og tyveri vil være eneste utvei. De lever allerede i vanskelige økonomiske situasjoner der selv mat på bordet kan være vanskelig. Selv om de fleste av mine barn er heldige og har nok med mat, har de lite kunnskap om hva som burde spises og at fysisk aktivitet er en god ide ved siden av. 
 
Flere av barna spiser chips til lunsj og spesielt jentene løper lite. Ikke er det så lett heller, når gymtimen er å stå stille å bevege armene, og friminutt ikke er en mulighet. Dette er altså oppskriften på flere syke i framtiden. India sliter for øyeblikket mye med diabetes. Noe som høyst sannsynlig kommer av mangel på kunnskap om sunt kosthold og fysisk aktivitet. 
 
Det jeg prøver å komme fram til her, er at det indiske samfunnet har svært høye kostnader i form av offentlige goder blir stjålet og ødelagt (som for eksempel lekeplasser, da folk trenger materialene til å bygge husene sine) eller i helseregninger og syke mennesker som ikke kan delta i samfunnet. Hadde disse pengene heller vært investert i langt bedre utdanning for de yngste nå, kan det godt hende India hadde blitt et langt bedre samfunn å bo i i framtiden. Dessverre sliter India nok med å holde seg oppe i dag, til å kunne investere i morgen. Eller kanskje politikernes nye garasje.
 
Vi i Norge er heldige. Vi har kommet inn i den gode sirkelen, på grunn av politikere som har tatt gode valg, og en skikkelig flott kultur, der folk gjør sin bit i samfunnet, stort sett aldri snylter på samfunnsgoder og tar vare på hverandre. Vi er heldige som har god inntekt og bruker denne inntekten på å gjøre samfunnet et bra sted å bo for alle og enhver. Og da er det kanskje ikke så kjipt å betale skatt likevel.. Og til dere som kom før meg, som bestemte og formet velferdssystemet til det er i dag – takk.

 

Emma Boe